Om norske folkeeventyr og folkesagn

Utskriftsvennlig versjon

Av Birgit Hertzberg Johnsen

Vår norske kulturarv inneholder mange skatter ‹ folkediktingen er kanskje noe av det fineste vi har. Også i dag har denne diktingen stor betydning for oss, den viser oss vår kulturs røtter, den er en del av vår identitet. Folkeeventyrene og folkesagnene utgjør, ved siden av folkevisene, den største delen av den eldre folkediktingen vår.

Folkeeventyrene er frie og fantasifulle fortellinger som har gått fra munn til munn i uminnelige tider. De handler om forholdet mellom mennesker, uttrykt i et fantasisprog, i symbolenes form. Som all ekte dikting, tar eventyrene utgangspunkt i livet selv, men de holder seg aldri innen grensene for det virkelige og for det folk har oppfattet som sant og rimelig. De inneholder ofte overnaturlige og underfulle drag.

Eventyrstilen
Eventyrene har sin egen stil, blant annet med en fast innledningsformel. De vanligste er: «Det var en gang», «Det var en gang en konge og en dronning» eller «Det var den tid alle ting kunne tale».

Likedan har eventyrene gjerne en avslutningsformel, ofte fører den oss tilbake fra fantasiens verden til virkeligheten. Den enkleste formelen er «Snipp, snapp snute, så er eventyret ute.» Noen ganger forteller formelen oss hva som hendte etter at hovedhandlingen er ferdig: «Og er de ikke døde, så lever de ennå» eller «Der står kverna og maler på havsens bunn den dag i dag, og derfor er sjøen salt.»

I folkediktingen er forenkling og skjematisering vanlig. Eventyret har et begrenset persongalleri: en konge eller en dronning, en kongsdatter eller en kongssønn, tre brødre eller tre troll. Personene er skjematisert enda mer ved at de er typer. Askeladden er den viktigste av dem alle. Han begynner alltid med å være den foraktede, men han bærer i seg de skjulte evner til å gjøre et storverk, han venter alltid på den rette stunden, da stiger han fram og gjør det ingen annen kan. Også handlingen er oftest skjematisert, og vanligvis er det bare to personer som deltar i handlingen på samme tid.

Eventyret gir korte skildringer og bruker gjentakelsen til å stoppe opp ved det viktige. Tretallet går igjen. Vi møter tre brødre, tre kongsdøtre og tre troll. I eventyret «Hvidebjørn Kong Valemon» fortelles det at en bjørn henter tre kongsdøtre med seg tre torsdagskvelder på rad.

Gjentakelsen følges gjerne med stigning. Vanskeligheten og farene blir gjerne større for hver gang de nevnes, og løsningen kommer gjerne tredje gangen. Eventyret begynner rolig og ender rolig, den poetiske rettferdighet går klart fram: den gode skal få sin lønn og den onde sin straff. Det ender alltid godt.

De ulike slag eventyr
Det finnes mange ulike typer eventyr. Vi skiller gjerne mellom tre hovedgrupper: Dyreeventyr, undereventyr og skjemteeventyr.

Dyreeventyrene har dyr som hovedpersoner, både husdyr og skogsdyr. Dyrene kan snakke og bærer seg ad som mennesker, men samtidig bevarer de en del av sine dyriske karakteristika. I de norske eventyrene er det særlig bjørnen, reven og ulven som er med, og noen av de mest kjente dyreeventyrene handler nettopp om dem.

Flere eventyr forteller om opprinnelsen til en bestemt egenskap ved dyret. Historien om reven som narret bjørnen til å fiske på isen, er kjent over hele landet. Isen frøs fast halen til bjørnen, så da den rykket til for å få opp fisken, mistet den halen. Derfor går bjørnen «stubbrompa» den dag i dag. Likeså er eventyret om at reven stjeler smøret svært vanlig, og historien om hjemmemusa og fjellmusa. Den kjente greske fabelen om apen som var så kry av sine barn, blir i Norge fortalt om en fugl, myrsnipa.

Av husdyrene er det helst katt, geit og høne som er godt likt. Trolig særegent for Norge er eventyret som alle norske barn kjenner, eventyret om de tre bukkene Bruse som skulle til seters og gjøre seg fete.

Undereventyrene, eller trylleeventyrene, er den største og mest sentrale gruppen av eventyr. Undereventyrene forteller om bestemte skikkelser som kjemper, drager, troll og hekser, og om mennesker med overnaturlige krefter. Likeledes forteller de om bestemte overnaturlige fenomener som syvmilsstøvler, usynlighetskapper, duker som fyller seg med mat, glassberg, gullslott og alle slags fantastiske, vidunderlige ting. Undereventyrene forteller også om bestemte begivenheter, som at man reiser gjennom syv ganger syv kongeriker, sover i 100 år, blir forvandlet til dyr eller sten og så videre.

Strukturen på undereventyrene følger et fast mønster, handlingssekvensene har en fast rekkefølge. Først fortelles det om en innledende ulykke, skade eller mangel, en prinsesse er for eksempel blitt røvet av et troll. Deretter utstyres helten eller heltinnen med hjelpemidler. Askeladden drikker kanskje en trylledrikk som gjør ham uovervinnelig og i stand til å svinge et magisk sverd, som kapper av trollet alle hodene.

Deretter fortelles det at helten møter prinsessen eller at heltinnen møter prinsen, men at forsinkende komplikasjoner oppstår slik at de ikke får hverandre. Til slutt ender fortellingen med at hovedpersonen overvinner vanskelighetene eller motstanden og «vinner prinsessen og halve kongeriket.»

Mange undereventyr handler om troll og om omskaping. Disse temaene er også ofte behandlet i folkevisene og har åpenbart vært svært avholdt i norsk tradisjon. I eventyr om troll hører vi ofte om gutten som vinner over bedrageren Ridder Rød, dreper trollet og vinner prinsessen og halve riket.

Omskapingseventyrene forteller at mennesker kan forvandles til dyr eller andre skapninger. «Østenfor sol og vestenfor måne» er et av de best kjente, og dette og liknende eventyr har røtter helt tilbake til greske myter om Amor og Psyke.

Av eventyr hvor hovedmotivet er en vanskelig oppgave, er det bare ett som er vanlig i norsk tradisjon, og det er eventyret om «Manndattera og Kjerringdattera.» Av eventyr om vidunderting, kjennes særlig «Bord dekk deg» og eventyret om «Kvernen som står og maler på havets bunn» fra norsk område.

Skjemteeventyrene er den tredje store gruppen av eventyr. Den har ikke så store innslag av overnaturlige elementer som de andre eventyrene. Men ingen sted finner man en slik mengde av underlige og ville påfunn som her, slik som i «Gudbrand i Lia» eller «Kjerringa mot strømmen.»

De eldste spor av norske eventyr
Eventyrenes store spredning over nær sagt hele kloden, viser at de tilhører en av våre eldste diktformer. Ordet eventyr finner vi allerede i gammelnorsk i det 12. århundre, som ævintyr, lånt fra det latinske ordet adventura. Det betyr hendelse, underfull tildragelse. «Seie soger» betyr å fortelle eventyr.

I gammelnorsk litteratur kan man ofte treffe på eventyrdrag og eventyrliknende motiver. I Odd Snorresøns fortale til Olav Trygvassons saga, fremheves det at det er bedre å høre på sagaer enn på stemorseventyr, som gjetergutter pleier å fortelle. I slike eventyr kan man ikke vite hva som er sant og ikke, dessuten kommer kongen gjerne dårlig fra det i slike fortellinger, heter det.

Et klart bevis på at eventyr, eller eventyrliknende fortellinger om onde stemødre fantes allerede i sagatiden, har vi også i sagaen om kong Sverre. I kapittel syv blir det fortalt følgende om kongens ferd til Värmland: «På denne ferda sleit han mykje vondt; det var likast som det er fortalt i gamle soger om når kongebarn kom ut for onde stemødrer».

Selv om de er gamle, ble ikke eventyrene våre skrevet ned her i landet før i forrige århundre. Eventyr var nemlig noe boklærde mennesker ikke satte særlig høyt før i tiden. Selv Holberg mente at eventyrene var «ammestuesnakk», de var uten verdi og burde helst forbys. Et skifte i dette synet kom først med romantikken i Tyskland. Romantikerne så på folkediktingen som den klareste og beste avspeiling av folkets ånd.

De som først så at eventyrene ikke bare har nasjonal og kunstnerlig betydning, men også kan være av vitenskapelig verdi, var de tyske folkeminnesamlerne Jacob og Wilhelm Grimm. Kravet om troskap mot folketradisjonen var brødrene Grimms rettesnor når de samlet og utga de tyske eventyrene. De to første norske eventyrsamlerne og eventyrutgiverne, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, fulgte i fotsporene til brødrene Grimm.

Asbjørnsens og Moes samlinger
Allerede tidlig i 1840-årene kom de første små heftene fra Asbjørnsen og Moe. Den første samlede eventyrutgaven kom i 1852. På en lykkelig måte forener den et ekte, folkelig preg med en form som gjorde eventyrene allment tilgjengelige.

Asbjørnsen og Moes eventyr har dannet vårt bilde av hva norske eventyr er, et bilde som ikke ligger så langt fra de virkelige forhold. Den lange rekken av utgaver og utvalg fra Asbjørnsen og Moe er blitt det klassiske uttrykk for norsk eventyrtradisjon. Med de mesterlige illustrasjoner de siden fikk, er de blitt de velkjente representanter for norske eventyr, både her og i utlandet.

Deres trofasthet mot kildene og deres dype forståelse av eventyrets verdi, har gjort at Asbjørnsens og Moes eventyrsamlinger ikke er blitt foreldet. Samlingene inneholder i alt ca. 100 eventyrtyper, litt under halvparten av de typer vi nå kjenner fra Norge. Geografisk sett er derimot utvalget mindre representativt, de gjengir hovedsakelig eventyr fra Østlandet.

Asbjørnsen og Moe skiller skarpt mellom å samle eller skrive opp, og det å fortelle. «Samlere og Gjenfortællere» kalte de seg. Gjenfortellingen betydde blant annet at de måtte skifte språkdrakt, men de strebet likevel etter å gjenfortelle eventyrene «med troskap saaledes som vi have modtaget dem af Fortælleren...». Asbjørnsen og Moe skrev bare opp kortere omriss av eventyrenes handlingsgang og replikkene, nærmest til støtte for hukommelsen. De satte seg selv i klasse med de gode fortellerne og gjengav eventyrene på sin egen, individuelle måte, slik virkelig gode eventyrfortellere brukte å gjøre.

Gjennom årene har deres eventyr kommet i mange utgaver, og språket og stilen har hver gang blitt revidert slik at verket alltid har kunnet kjennes nytt og friskt.

Senere er det samlet inn eventyr fra hele landet, og det er kommet ut mange eventyrsamlinger, de fleste på nynorsk eller på dialekt. Også på samisk språk er det gitt ut eventyrsamlinger. Men disse nyere samlingene har aldri kunnet konkurrere med Asbjørnsen og Moes eventyr i popularitet og utbredelse, hverken her i landet eller utenfor Norges grenser.

Hvor norske er eventyrene våre?
Forsøk på å vise hva som er karakteristisk for de norske eventyrene, er ikke alltid like overbevisende. Dette skyldes at eventyrene, samtidig med at de er nasjonale, også er de mest internasjonale av all dikting. Eventyrene vandrer fra sted til sted over store deler av jorden. Om en tar for seg eventyrsamlinger fra andre land, vil en finne igjen mange trekk som man kanskje oppfattet som spesifikt norske.

Det er vanskelig å bestemme hva som hører til en eventyrtype i seg selv, og hva som hører til den spesifikt norske utformingen av den. Det blir i stor grad et spørsmål om stil og fortellernes individualitet.

Den norske eventyrstilen preges fremfor alt av en objektiv stil. Selv om emnet er aldri så fantastisk, er fortellerstilen gjerne gjennomført realistisk. Omgivelsene og miljøet det fortelles om er norsk, kongen selv i eventyret likner ofte til forveksling en norsk storbonde og Askeladden en husmannsgutt. Også illustrasjonene til Asbjørnsens og Moes eventyr, kanskje spesielt Erik Werenskiolds tegninger, har gitt våre norske eventyr et preg av norsk, jordnær realisme.

Likeledes beskrives svært sjelden følelser i eventyrene, fortelleren gir sjelden uttrykk for deltagelse eller medfølelse med eventyrfigurene. Den realistiske stilen er også fattig på detaljer, og fremstillingen er skissepreget i norske eventyr.

Eventyrfortellere og eventyrfortelling
Forskningen viser at eventyr ikke ble fortalt av hele folket før i tiden, selv om de kalles for folkeeventyr. Å fortelle eventyr krever spesielle evner ‹ eventyrfortellere kan sammenliknes med håndverkerspesialister. Spesielt fortelling av de lange og mer kompliserte undereventyrene, eller trylleeventyrene, var det bare få som behersket.

De som har fortalt eventyr, har både vært gode til å minnes og til å fortelle. Hver har sine særtrekk og setter sitt stempel på eventyret. En eventyrforteller forteller aldri helt likt fra gang til gang, og den ene forteller ikke som den andre. Av dette følger at noen enhetlig form som er den eneste riktige, kan et eventyr aldri få.

Proletariatet på landet holdt lengst fast ved det gamle jordbrukssamfunnets kultur, den kulturform eventyrene hører til i. På den tiden man begynte å samle inn eventyr, var det særlig blant bondebefolkningens lavere lag man fant eventyrfortellere, de var dagarbeidere, husmannsfolk, tjenestefolk og reisende.

Det viste seg også å være en viss sammenheng mellom eventyrfortellerens kjønn og hovedpersonen i eventyret, særlig blant mannlige eventyrfortellere var det mange som foretrakk å fortelle eventyr hvor helten var en mann. Dette bunner nok først og fremst i at eventyrene er en uttrykksform som tillater fortelleren å «krype inn i» en fiktiv person, som gjøre det han selv drømmer om å være med på. Men eventyrene er også en art kollektiv dagdrøm. Fortelleren legger en ramme for fantasien som også tilhørerne kan være med i.

Folkesagn
Folkeeventyret er en gren av folkediktingen, og står på flere måter nær den andre hovedgrenen av folkelig prosafortelling, folkesagnet. Men i motsetning til eventyret gjør ofte sagnet krav på å være sant, og det forteller gjerne om det folk ut fra sitt syn på tilværelsen kan tro på. Sagnet pleier å være kortere enn eventyret, og det er gjerne tid- og stedfestet.

I eldre historisk-topografisk litteratur finnes det gjengitt både sagn og opplysninger om sagn. Den første selvstendige norske sagnsamlingen er Andreas Fayes «Norske Sagn» fra 1833. Han brukte både muntlige og skriftlige kilder. Men hans gjengivelse har ikke fanget opp stilen i den muntlige folkelige fortellerkunsten. Det klarte imidlertid P.Chr. Asbjørnsen på en kunstnerisk måte i sine «Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn» som kom ut i to bind i 1845 og 1848. Satt inn i en ramme av naturbeskrivelser og folkelivsskildringer, inneholder disse to bindene et rikt utvalg av sagn, særlig fra Østlandet. Dette var de første norske sagnsamlingene. Etterhvert er det blitt utgitt en rekke sagnsamlinger fra alle deler av landet.

Mytiske sagn
Norsk natur går igjen i folketro og sagn. Den dag i dag er slike sagn levende i hjemmemiljøet, og noen er landskjente. Sagn knyttet til naturfenomener er vanlige i alle land, men særlig rikt på sagntradisjoner er nok et fjelland som vårt. Geologiske strukturer har satt mange og underlige merker etter seg i naturen, og disse formasjonene har kallet på folkefantasien. Et hull tvers gjennom fjellet krevde likefram en forklaring, slik som hullet i Torghatten i Helgeland.

Sagn som forteller om overnaturlige vesener, vetter, kalles gjerne for mytiske sagn. Tidligere mente forskerne at de overnaturlige skapningene sagnene handlet om, egentlig var etterkommere av de gamle gudene, derav navnet mytiske sagn. Egentlig er det bare ett norsk sagn hvor de gamle gudene er med, og det forteller om guden Tor. Ved Totakvannet i Telemark ligger det en veldig ur, Urebøura. Den skal ha blitt til på den måten at Tor slo i stykker fjellet ovenfor, slik at steinmassene ramlet ned over en liten gård som sto der.

Ellers finnes det en mengde sagn om overnaturlige skapninger i norsk tradisjon. Mange sagn knytter seg til sjøen. Om sjøormer er det mange fortellinger, best kjent var den store ormen i Mjøsa før i tiden. I dag er det særlig sjøormen i Seljordsvannet folk forteller om. Ellers fortelles det om forskjellige skapninger i havet, mest utbredt er sagn om draugen. Han er tenkt som en gjenganger av en druknet eller som en personifikasjon av alle dem som er omkommet på sjøen. Draugen beskrives som en hodeløs fisker i skinnklær. Han seiler i en halv båt og tuter når noen skal drukne.

I innlandet lever nøkken i elver og sjøer. Han er farlig, fordi han forsøker å lokke folk til seg i vannet. Liksom draugen, varsler han også når noen skal drukne. Han representerer faren og det uhyggelige ved vannet. Det uhyggelige vesenet nøkken er mesterlig gjengitt av maleren Th. Kittelsen. Han har også malt nøkken i skikkelse av en hvit hest, en skapning flere sagn forteller nøkken kunne vise seg i.

En særnorsk tradisjon er sagnene om fossegrimen som lærer bort kunsten å spille på fele. Den som vil bli spillemann, går til fossen og ofrer mat til grimen. Sagnet forteller ofte at det gikk galt, maten var så mager at grimen bare lærte mannen «å stilla, men ikkje å slå» (å stemme fela men ikke å spille på den).

I fjell og skog lever en mengde mytiske skapninger, og sagn om spor etter troll finnes over hele landet. Noen ganger står trollene der i stein selv, som Nordlands Hestmannen og Vågekallen. Merker etter trollene viser alltid hvor store de har vært, slik som Jutulhogget i Østerdalen, eller svære steiner de har kastet etter en eller annen kirke eller et annet troll.

Haugefolket, eller de underjordiske, er utvilsomt de som spiller størst rolle i norske sagn, de består av en stor gruppe overnaturlige vesener, eller vetter. De har mange navn: bergfolk, haugfolk, underjordiske, huldrefolk eller tusser. Om opprinnelsen til dette folket, forteller sagnet at de er etterkommere etter noen barn Eva gjemte for Vårherre. Da han oppdaget dette, sa han at det som var skjult, skulle forbli skjult. Et annet sagn forteller at de underjordiske er de englene Vårherre i sin tid utstøtte av Himmelen.

Underjordsfolket blir vanligvis holdt for å være ringere enn menneskene, og de misunner menneskene som får leve i «solheimen». De er ofte små, kledd i blått eller grått. Verdenen deres er i det store og hele lik menneskenes verden, med buskap og gårder, med fisking og båter ute ved sjøen. Som navnet sier, holder de til under jorden eller i berget, og mange sagn forteller at en kan høre dem der inne, eller at en møter dem ute, ser buskapene deres og liknende. Henrik Ibsen brukte dette sagnstoffet i sitt stykke om Peer Gynt.

Huldrefolkene selv, og ting huldrene eier, kan komme over i menneskenes verden. Sagnene forteller om menn som ble gift med huldrejenter, eller at de fikk flotte sølvting som drikkehorn og brudekrone fra huldrene ved å kaste stål over det. Mange sagn forteller om folk som ble bergtatt, noen ble i berget, andre kom tilbake til menneskene etter en tid.

Av husvetter som følger ætten og gården, har nissen fått en rik sagnkrets. Han slåss med nisser fra andre gårder og hevner seg når han blir fornærmet, men han passer godt på gården og på husdyrene. Hestene fletter han til og med manen på.

Historiske sagn
Det historiske grunnlaget for de aller fleste norske sagn er å finne i nyere tid. Den eneste av middelalderkongene som folkeminnet har holdt oppe sagn om, er Olav den hellige. Om han blir det fortalt over hele landet, særlig det legendariske kommer klart frem. Det er merker etter skipet eller hesten hans i naturen, han har gitt en mengde kilder legende kraft, og han skapte troll om til stein. Mange steder lot han bygge kirker, ofte lurer han troll til å bygge kirker for seg.

Den andre store sagnkretsen fra middelalderen er sagnene om Svartedauden, sykdommen som herjet Norge i 1349-1350. Denne pesten er gjerne personifisert i sagnene som en gammel kvinne som fór omkring med en sopelime og en rive. Der hun rakte slapp noen fra det med livet, men der hun sopte døde hvert eneste menneske. Sagnene forteller også mye om sykdommens herjinger.

Gripende er sagnet om Førnesbrunen fra Rauland i Telemark ‹ hesten som uten mannefølge drog likene over heia til nærmeste kirkegård. Flere sagn forteller at det bare levde igjen ett eller noen få mennesker i en bygd eller dal, eller at det var helt øde, og en rekke navn er satt i forbindelse med dette. Best kjent er sagnet om Jostedalsrypa. Hun var ei jente som levde alene igjen i Jostedalen og som var sky og vill som en fugl, da folk fant henne.

En annen gruppe sagn er ættesagnene. I kilder fra 1700-tallet hører vi om den store interessen norske bønder hadde for historiske ættetradisjoner. Bergensbiskopen Erik Pontoppidan forteller for eksempel i 1753 at de norske bondeættene «giemme gandske nøye den Kundskab, som de per traditionem kunde have om deres Slægte-Register.» Ættesagnene ble oppskrevet etter 1850. De er ikke av samme kunstneriske kvalitet som de islandske ættesagnene, selv om innholdet i de norske ættesagnene også ofte går om strid, jord og om kvinner, om drap, ættehevn og fredløshet.

Det er storbønder sagnene forteller om, flere var kjemper som drepte og ble dømt fredløse. De fleste og beste ættesagnene er funnet i indre Agder, Telemark og fjelldalene på Østlandet.

En annen stor gruppe av historiske bygdesagn går om embetsmenn, slik som lensherrene Stig Bagge og Erik Munk, men det bygdefolk særlig har husket, er merkelige prester. Prester som lå i strid med folket i bygda, eller slike som fikk ord på seg for å ha Svarteboka, ble det fortalt mye om. Peter
Dass er den presten det er fortalt aller mest om.

Vandresagn
Det er ikke noe krav fra forskerne at en fortelling skal være gammel for å kunne klassifiseres som et sagn. Men tidligere var det en tendens til å koble «sagn» med «gammelt» og med bondesamfunnet som emne. Samfunnet er endret dramatisk de siste 100 år, dette har skapt en fornyelse av sagntradisjonen. I vår tid dominerer en type sagn vi gjerne kaller for vandresagn. Slike sagn blir ofte formidlet gjennom aviser og andre massemedier, men de er bare tilsynelatende moderne fordi de i sitt innhold er tilpasset vårt moderne samfunn. Som regel følger de et episk skjelett som er gammelt.

Tror folk på sagnene?
I motsetning til eventyrene, som foregår i fantasiens verden, vil sagnene virke troverdige og fortelle om begivenheter som kunne ha funnet sted. Forskningen viser at noen tror og andre tror mindre på det sagnene forteller. Sagnene befinner seg i grenseområdet mellom faktisk kunnskap og tro ‹ eller fantasi. Trosgrunnlaget kan derfor ikke brukes for å definere sagn fordi dette veksler fra person til person. Vi må legge formelle krav til grunn for å identifisere en fortelling som et sagn: sagnet berettes med slike stildrag at det får et sannferdig preg: det har hendt en bekjent, det foregår et bestemt sted, osv.

Bygger sagnene på faktiske hendelser? Dette spørsmålet kan vi sjelden svare på ‹ de berettes ofte som om de skulle kunne være sanne. Men når sagnets referanseramme endrer seg, endres også trosgrunnlaget det hviler på. Sagn som fortalte at personer ble tatt i berg, kunne folk oppfatte som sannferdige fortellinger så lenge de trodde på huldrefolket eller underjordiske. Når denne folketroen forsvant, ble sagnene fortalt som ren underholdning, uten at noen mer trodde at de var sanne.

Sagnene gir et innblikk i verdensbildet til de som beretter dem. De er kollektive fantasier som fyller ut kunnskapsluker. Stilistisk sett er sagnene objektive, men de er også uttrykk for holdninger, for stillingstagen. Sagnene har dessuten mange betydninger ‹ de uttrykker fortellernes holdninger.

Litteratur:
Asbjørnsen, Peter Christen og Jørgen Moe: Norwegian Folk Tales. New York 1982.
Ørnulf Hodne: Det norske folkeeventyret. Fra folkediktning til
nasjonalkultur. Oslo 1998.
Ørnulf Hodne: The Types of the Norwegian Folktale. Oslo 1984.
Reimund Kvideland og Henning K. Sehmsdorf (eds.): Scandinavian Folk Belief and Legend. Oslo/Minnesota 1988.

Artikkelen er skrevet av professor, dr. philos Birgit Hertzberg Johnsen, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.