Gale Mattis

Utskriftsvennlig versjon

Det var en gang en kjerring som hadde en sønn som hette Mattis. Men han var så tullet at han ikke hadde vett på noen ting; ikke tok han seg stort til heller; men det vesle han gjorde, ble bakvendt støtt, og aldri riktig; derfor kalte de ham aldri annet enn Gale-Mattis.

Dette syntes kjerringa var ille, og enda verre syntes hun det var at sønnen gikk der og aldri tok seg annet til enn dra seg utmed veggene.

Tett ved der de bodde, gikk det en stor elv, og den var stri og slem åkomme over. Så sa kjerringa en dag til gutten, at det var ikke vondt for tømmerskog der, den vokste mest innpå stueveggen; han fikk hugge, drive fram, og friste å bygge bru over elven og ta toll, så hadde han da noe ågjøre og noe til levemåte også.

Ja, det syntes Mattis også, for mor hans hadde sagt det; det hun ba om, det skulle han gjøre, det var visst og sikkert, sa han, og det hun sa, det skulle være så og ikke annerledes. Han hugg tømmer og drev det fram og bygde bro. Det gikk ikke fælende fort med arbeidet, men så hadde han da noe å ta seg til mens det sto på.

Da broen var ferdig, skulle gutten stå nedved der og ta toll av dem som ville fare over, og mor hans sa han skulle ikke slippe over noen uten de betalte toll; det fikk være det samme om det ikke støtt var penger; varer var også god betaling, sa hun.

Den første dagen kom det tre karer med hver sitt høylass og ville over broen.

"Nei," sa gutten, "dere får ikke fare over før jeg har fått toll."

"Vi har ikke noe å betale med," sa de.

"Ja, så kommer dere ikke over; men det får være det samme om det ikke er penger; varer er også god betaling," sa gutten.

Så ga de ham en høydott hver, så han hadde et lite kjelkelass; så skulle de få lov å fare over broen.

Så kom det en skreppekremmer, som hadde synåler og tråd og annet skreppegods, og ville over.

"Du får ikke fare over før du har betalt toll," sa gutten.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa kremmeren.

"Du har vel varer?" sa gutten.

Så tok kremmeren fram et par synåler og ga ham; så fikk han fare over broen. Gutten stakk nålene inn i høyet, og så reiste han. Da han vel var kommet hjem, så sa han: "Nå har jeg fått toll og noe til levemåte!"

"Hva fikk du da?" sa kjerringa.

"Å, det kom farende tre karer med hver sitt høylass; de ga meg en høydott hver, så jeg fikk et lite kjelkelass; og så fikk jeg et par synåler av en skreppekremmer," sa gutten.

"Hvor gjorde du av høyet?" sa kjerringa.

"Jeg tygde på det jeg; men det smakte ikke annet enn gress, så kastet jeg det på elva," sa gutten.

"Det skulle du bredd utover låvegulvet," sa kjerringa.

"Det skal jeg gjøre en annen gang det, mor," sa gutten.

"Hvor gjorde du av synålene da?" sa kjerringa.

"Jeg stakk dem i høyet," sa gutten.

"Å du er en tull!" sa kjerringa; "du skulle stukket dem ut og inn i lua di."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Neste dagen, da gutten var nedved broen igjen, kom det en mann fra kverna med en mjøl-kløv og ville over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger å betale med," sa mannen.

"Ja, så kommer du ikke over," sa gutten; "men varer er god betaling," sa han. Så fikk han et mjølpund også slapp han mannen over.

Det varte ikke lenge før det kom farende en smed med en kløv smedarbeid og ville over. Men det var det samme.

"Du får ikke komme over før du betaler toll," sa gutten. Men han hadde heller ikke penger å betale med, så ga han gutten en navar, og så slapp han over.

Da gutten kom hjem til mor si, så var tollen det første hun spurte etter. "Hva fikk du til toll i dag?" sa hun.

"Å, det kom en mann fra kverna med en mjølkløv, han ga meg et mjølpund, og så kom det en smed med en kløv smedarbeid, han ga meg en navar," sa gutten.

"Hva gjorde du av navaren da?" sa kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg stakk den ut og inn i lua mi."

"Ja men det er galt det," sa kjerringa; "den skulle du ikke ha stukket ut og inn i lua di, men du skulle stukket den inn i trøyeermet ditt."

"Ja, ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

"Hva gjorde du av mjølet da?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bredde det utover låvegulvet."

"Jeg har aldri hørt så galt!" sa kjerringa; "du skulle gått hjem etter et spann og hatt det i," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Dagen etter var gutten ved broen igjen og skulle ta toll. Så kom det én med en brennevinskløv og ville fare over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger," sa kløvkaren.

"Ja, så får du ikke komme over; men du har vel varer?" sa gutten. Ja så fikk han en halvpott brennevin, og den slo han i trøyeermet sitt.

En stund etter kom det én med en geitedrift og ville over broen.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten. Ja, han var ikke rikere han enn de andre; han hadde ikke penger; men så ga han gutten en liten geitebukk, og så kom han over med driften sin. Men gutten tok bukken og tråkket ned i en ambar han hadde tatt med. Da han kom hjem, spurte kjerringa igjen:

"Hva fikk du i dag?"

"Å, det kom én med en brennevinskløv; han fikk jeg en halvpott brennevin av," sa gutten.

"Hva gjorde du med det?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg slo det i trøyeermet mitt."

"Ja, men det var galt det, sønn min; du skulle gått hjem etter en flaske og slått det på," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

"Så kom det en mann med en geitedrift, han ga meg en liten geitebukk, og den tråkket jeg ned i ambaren," sa han.

"Det var galt og galere enn galt det, sønn min," sa kjerringa; "du skulle ha bundet på den en vidju og leid bukken hjem," sa mor hans.

"Ja, ti still du mor; det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Neste dagen la han ned til broen igjen og skulle ta imot toll. Så kom det en mann med en smørkløv, og ville over broen. Men gutten sa, han fikk ikke komme over før han betalte toll.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa mannen.

"Ja, så får du ikke fare over," sa gutten; "men har du varer, kan jeg ta dem for god betaling," sa han.

Så ga mannen ham et smørstykke, da fikk han lov til å fare over broen og gutten strøk til vidjuskogen, vred en vidju, satte den på smørstykket, og dro det hjem etter veien; men hvor han gikk, ble det liggende igjen noe av smøret, og da han kom hjem, hadde han ikke mer igjen.

"Hva fikk du i dag?" sa mor hans.

"Det kom en mann med en smørkløv, han ga meg et stykke smør," sa gutten.

"Hvor har du det da?" spurte kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten, "jeg bandt på smøret en vidju og leide det hjem; mendet ble borte på veien," sa han.

"Å du er en tull, og du blir en tull!" sa kjerringa. "Nå har du jo ikke noe for alt det strevet; men hadde du vært som andre folk, kunne du hatt både mat og brennevin, både høy og redskap. Er du ikke god for å stelle deg bedre, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til med deg. Kanskje du kunne bli likere og få noe vett, om du ble gift og fikk et menneske som kunne stelle på deg; jeg mener det er best du tar i veien og ser til å finne deg ei bra jente. Men så må du bære deg snilt åt på veien, og hilse når du treffer folk."

"Hva skal jeg si da?" spurte gutten.

"Skal du spørre om det?" sa moren. "Guds fred! skal du si, måvite."

"Ja, jeg skal gjøre som du sier, jeg," sa gutten, og så la han i veien og skulle gå på friing. Da han var kommet et stykke på veien, møtte han en gråbein med sju unger, og da han kom så langt fram at han var ved siden av den, stanset han og hilste: "Guds fred!" Da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen. "Jeg sa som du ba meg, jeg mor," sa gutten.

"Hva sa du da?" spurte moren.

"Guds fred! sa jeg," sa gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte moren.

"Jeg møtte en skrubb med sju unger," sa gutten.

"Ja, du er lik deg sjøl du!" sa moren. "Hvorfor skulle du si Guds fred til skrubben? Du skulle ha klappet i hop hendene og sagt: Husj! husj! di skrubbe! skulle du sagt."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang det," sa gutten og strøk av gårde, og da han var kommet et stykke på veien, møtte han et brudefølge. Så stanset han, da han var kommet midt for bruden og brudgommen, og slo hendene i hop og sa: "Husj! husj! di skrubbe!" Så gikk han hjem til mor si. "Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "men stryk fikk jeg for det," sa han."

"Hva gjorde du da?" spurte kjerringa.

"Jeg slo i hop hendene og sa: Husj! husj! di skrubbe! jeg," sa gutten.

"Hvem møtte du da?" sa kjerringa.

"Jeg møtte en brudeferd," sa gutten.

"Å du er en tull! du blir lik deg!" sa moren. "Hvorfor skulle du si så til brudeferda? Rid lystig, brud og brudgom, skulle du sagt," sa kjerringa.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang," sa gutten og la i veien igjen. Så møtte han en bjørn som red på en hest. Gutten bidde til han kom ved siden av den. "Rid lystig, brud og brudgom!" sa han, og så gikk han hjem igjen og fortalte han hadde sagt det som mor hans ba ham om.

"Hva sa du da?" spurte mor hans.

"Rid lystig, brud og brudgom! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte en bjørn som rei på en hest," sa gutten.

"Kors for en tull du er!" sa moren. "Til h-s med deg! skulle du ha sagt," sa hun.

"Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt for liket, hilste han og sa: "Til h-s med deg!"Så la ham hjem til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Til h-s med deg! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte et likfølge," sa gutten; "men stryk fikk jeg," sa han.

"Ja, det skulle du hatt mer av," sa kjerringa; "Gud vær din arme sjel nådig! skulle du sagt," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det," sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da han kom et stykke på veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en bikkje. Da han kom fram til dem, så hilste han og sa: "Gud være din arme sjel nådig!" og da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men stryk fikk han, så han nesten ikke orket å dra seg hjem.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Gud være din arme sjel nådig! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du?" spurte mor hans.

"Det var et par langfanter som flådde ei bikkje," sa gutten.

"Ja du blir lik deg du!" sa kjerringa. "Det er både synd og skam som du farer fram. En skulle aldri hørt slik stygghet. Men nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du møter, for du får bort og gifte deg, og se om du kan få en som skjønner bedre på verdens løp og er klokere til åstyre enn du. Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske til lykke og rope hurra," sa hun.

Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien og fridde til en jente, og hun syntes at gutten kunne ikke være så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.

Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans hette. Men det visste han ikke. Så ble kjerringa harm, og sa at han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans hette. Med det samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette Sølvi, sa hun. Gutten sprang og mullet med seg selv:

"Sølvi, Sølvi tausa mi! Sølvi, Sølvi, tausa mi!"

Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem før han hadde glemt det bort, stupte han over en tue, og så glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete omkring tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han, og til å grave og lete alt han orket. Som han sto der og grov, kom det en gammel mann.

"Hva er det du graver etter?" sa mannen. "Har du mistet noe her?"

"Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi," sa gutten; "men jeg kan ikke finne det att," sa han.

"Jeg tror hun heter Sølvi," sa mannen.

Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og ropte:

"Sølvi, Sølvi
tausa mi!"

Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at han hadde tatt grevet med seg, og så kastet han det tilbake, like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det satt en kniv i ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det forteste han kunne, og da han kom hjem, var det første mor hans spurte: "Hva heter jenta di?" Gutten var like klok; han visste det ikke bedre nå enn første gangen.

"Du er samme stortullen du," sa kjerringa. "Du kommer nok ingen vei med dette heller. Men nå får jeg reise i veien sjøl og hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann på femte veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt, og når du har gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta di kommer, og så kan du sette deg på stabben."

Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og slo inn i stua så det hadde skikk; men han kunne ikke få det til å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant det ut. Så måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund som hette Bust, og en katt som hette Bog; dem tok han og puttet i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn kjole, som kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han fint og hadde på soddet; men grisen som hette Alt, den kokte han for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg det, fant han seg en krukke med sirup og en fjærdyne; først smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna og veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i kjøkkenet, til moren og jenta kom.

Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden, for den brukte støtt å møte henne på jordet. Det neste hun savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det var riktig godt vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde eslet sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og fulgte etter hvor hun gikk, den var ikke der, den heller. Så skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på klinken, sto vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.

De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt denne skikkelsen oppfjæret der.

"Hva er det du har gjort?" sa kjerringa.

"Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bar vann på femte veggen; men like fort som jeg bar inn, rant det ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde."

"Ja men Bust og Bog da?" sa kjerringa, og ville slå det bort i noe annet, "hvor har du gjort av dem?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor," sa gutten, "jeg tok og la dem i soddgryta. De både skreik og de låt, og de beit og de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte til til sist likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!" sa han.

"Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde eslet sønnekona mi?" sa kjerringa, og ville slå bort galskapen hans.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten. "Den hang i kålhagen, og den var det grønneste som var der, og så tok jeg den og hakket den smått og hadde på soddgryta."

Kjerringa bort i peisen og rev gryta av, slo ut alt sammen, og fikk på en ny en. Men da hun fikk se på gutten, ble hun rent fælen.

"Hvordan er det du ser ut da?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "først så smurte jeg meg med sirup og gjorde meg søt, og siden så sprettet jeg opp dyna og fjøra meg vel opp," sa han.

Ja, kjerringa slo det bort så godt hun kunne, fikk ribbet fjærene av gutten, og vasket ham, og fikk klær på ham igjen.

Så skulle de ha bryllup; men først skulle Mattis gå til byen og selge en ku og kjøpe til bryllups for. Kjerringa sa ham hvordan han skulle bære seg at, og både det første og det siste var at han endelig måtte se å få noe for kua. Ja, gutten mente nok at han skulle få noe for den. Da han kom på torvet med kua, og de spurte hva han skulle ha for den, var det ikke annet svar å få av ham enn at han skulle ha "noe" for den. Så kom det en slakter, og han ba gutten ta kua og følge med hjem, så skulle han få "noe" for den. Ja, Mattis tok med kua, og da han kom fram, så spyttet slakteren i neven på ham og sa: "Der har du noe for kua de, men pass vel på det!"

Gutten gikk så varlig som han gikk på egg, og holdt neven igjen; men da han var kommet så langt som på bygdeveien nedenfor jordet, møtte han presten, som kom kjørende.

"Lukk opp grinden for meg, gutten min!" sa presten.

Gutten skyndte seg å lukke opp, men glemte det han hadde i hånden, og grep til med begge hender, så det ble sittende igjen på grinda. Da han kjente det var borte, ble han sint, og sa at "han far" hadde tatt "noe" fra ham. Men da presten spurte om han ikke var riktig, og sa at han ikke hadde tatt noe fra ham, ble gutten så harm at han slo presten i hjel, og grov ham ned i en myr ved veien. Da han var kommet hjem, fortalte han moren det, og hun slaktet en geitebukk og la ned der gutten hadde lagt presten, og presten grov hun ned et annet sted. Da hun hadde gjort det, hengte hun over en gryte med grynvelling, og da den var kokt, fikk hun Mattis til å sette seg i peisen og spikke stikker. Imens gikk hun opp på taket med gryta og helte grynvellinga nedigjennom pipa, så den flømte over gutten.

Dagen etter kom lensmannen. Da han spurte, dulgte ikke Mattis for det han hadde slått presten i hjel, og han sa han gjerne skulle té lensmannen hvor han hadde lagt han far også. Lensmannen spurte hvilken dag det var. "Det var den dagen da det regnet grynvelling over all verden," sa gutten. Da så han og lensmannen kom der han hadde gravd ned presten, trakk han fram geitebukken og spurte: "Hadde presten deres horn?" Men da øvrigheten hørte det, trodde den at gutten var rent fra vettet, og slapp han så.

Så skulle bryllupet stå, og kjerringa snakket både godt og vel for gutten og sa at når de kom til bords, måtte han bære seg vakkert at; han måtte ikke se for mye på bruden, men kaste et øye på henne nå og da; ertene kunne han ete sjøl, men eggene måtte han skifte med henne, og benene skulle han legge utmed seg på bordet, men han måtte legge dem vel sammen opp på tallerkenen.

Ja, Mattis skulle gjøre det, og gjøre det vel også; han gjorde alt det mor hans ba ham, han, og ikke noe annet. Han strøk i sauehuset og stakk ut øynene på alle sauer og geiter der fantes, og tok dem med seg. Da de kom til bords, satte han seg med ryggen til jenta; men best han satt kastet han et saueøye, så det klinte seg i ansiktet på henne; om en liten stund kastet han ett til, og slik holdt han på. Eggene åt gutten alle i hop, så jenta fikk ikke smake ett; men da ertene kom, skiftet han med henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine sammen, og opp på tallerkenen med dem.

Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha slik en tull til mann. Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det måtte hun slett ikke få lov til; gutten ville følge med, for han var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.

"Nei, ligg still du!" sa bruden; "her er et langt bustereip; det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la døren stå åpen. Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så drar du meg inn igjen."

Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka, møtte hun en geitebukk, løste av seg repet og bandt det på geitebukken.

Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i repet, og så dro han geitebukken opp i sengen til seg. Da han hadde ligget en stund, ropte han:

"Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!"

"Ei, stygge gutten ligger og våser!" sa mor hans; "det er hårflettene hennes vesla, vet jeg."

Rett som det var, skrek gutten igjen:

"Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!"

"Ei, du stygge gutten, ligger og galer!" sa kjerringa.

Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol gutten om at jenta hans var som en geitebukk, både i ett og annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:

"Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!"

Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe halm og flis og annet rask som lå der; men så ble det slik røk at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det samme dagen spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom taket.

"Til lykke, til lykke! Hurra!" skrek gutten. Det syntes han var glup bryllupsmoro.