|
Det var engang to
kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør iblant og
da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å
kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem. Dess lenger
de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære på å
komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er lettere
å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter".
Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin
til å tro, når hun sa det var så, for han var så
lettroen som trollene; og den andre mente på det, at om det var
aldri så galt, så skulle hun få mannen sin til å
gjøre det, når hun sa det skulle være så; for
han var slik at han hverken kunne finne nål eller nøste.
"Ja, la oss prøve
hvem av oss som kan få narret dem best, så får vi se
hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de forlikte om.
Da så mannen
kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud bære meg for
deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig."
"Det vanter ikke
annet enn mat og drikke," sa mannen.
"Gud bære
meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok verre
og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å,
dette kan aldri vare lenge!"
Slik holdt hun på
til hun fikk mannen til å tro han var døden på det
nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene,
legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på
likstrå og fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme
mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen,
så han kunne puste og kikke ut.
Den andre kjerringa,
hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde
ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.
"Det er lite
hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull,"
sa mannen.
"Uten ull?"
sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av
det fine slaget," sa hun.
Da hun hadde kardet
fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.
"Nei, dette går
reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og surrer og
skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."
"Ikke noe på
'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal
andre øyne til å se den," sa hun.
Da hun var ferdig
med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte
og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampet det og
skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var
ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken
se tøyet eller klærne, men han var nå kommet i troen
på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så
sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er det så
fint da."
Men så var det
en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå i gravøl,
mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du
ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i
gravølet, og hun hjalp ham å få klærne på,
for de var så fine at han kunne rive dem sund, om han skulle hjelpe
seg sjøl.
Da han kom opp i gravølsgården,
hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større
da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det
bar avsted til kirkegården, og den døde kikket ut gjennom
pustehullet, slo han opp hele latterdøra: "Nei, nå må
jeg storle," sa han; "går ikke han Ola Sør-i-garden
splittnaken i gravølet mitt!"
Da følget hørte
det, var de ikke sene om å få lokket av kisten, og han med
de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at han lå
i kisten og pratet og lo, han som de holdt gravøl over; det var
da likere om han gråt. "Gråt graver ingen opp av grava,"
sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom det for dagen at
det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene hjem
og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil
vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.
|
