De tre kongsdøtre i berget det blå

Utskriftsvennlig versjon

Det var engang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det tok de seg så nær av at de nesten ikke hadde en glad stund.

En dag sto kongen ute i svalen og så utover de store jordene sine og alt han eide. Det var nok, og vel så det; men han syntes ikke han kunne ha glede av det, når han ikke visste hvor det skulle bli av alt etter hans tid. Som han sto der og grunnet, kom det en gammel fattigkjerring, som gikk og ba om litt i Guds navn. Hun hilste og neide seg, og spurde hva som feilte kongen, siden han så så uglad ut.

"Det kan ikke du gjøre noe ved, kona mi!" sa kongen; "det nytter ikke åfortelle deg det."

"Det torde vel enda hende," sa tiggerkjerringa; "det skal ofte lite til, når lykka vil. Kongen tenker på det at han ingen arving har til land og rike; men det trenger han ikke sørge for," sa hun; - han skulle ha tre døtre med dronningen sin, men han måtte akte dem vel, så de ikke kom under bar himmel før de ble femten år gamle; ellers kom det en snefloke og tok dem.

Da tiden kom, ble dronningen liggende og fikk et vakkert pikebarn; året etter gikk det like ens, og tredje året også. Kongen og dronningen var så glade at det ikke var måte på det; men så glad kongen var, husket han enda på å sette vakt for stuedøren.

Da kongsdøtrene vokste til, ble de både vakre og vene, og godt og vel hadde de det i alle måter. Det eneste var at de ikke fikk komme ut og leke seg, de som andre barn; men alt de tagg og ba foreldrene, og alt de gnålte på vakten, så nyttet det like lite; ut måtte de ikke før de var femten år gamle alle sammen.

Så var det en dag, ikke lenge før den yngste kongsdatteren skulle fylle sitt femtende år. Kongen og dronningen var ute og kjørte i godværet, og prinsessene sto i vinduet og så ut. Solen skinte, og alt sto så grønt og vakkert at de syntes de måtte ut - det fikk gå som det kunne. Så tagg og overhengte de vakten alle tre, og ba at han skulle slippe dem ned i hagen; han kunne selv se så varmt og vakkert det var, - det kunne da aldri komme vintervær en slik dag. Ja, han syntes ikke det så likt ut til det, vaktmannen heller, og når de endelig skulle og måtte ut, så fikk de vel gå, sa han; men det skulle bare være en ørliten stund, og han ville selv være med og passe på dem. Da de kom ned i hagen, sprang de både høyt og lavt og plukket fanget fullt av blomster og grønt, det vakreste de så. Til sist rådde de ikke med mere; men som de skulle til å gå inn igjen, fikk de øye på en stor rose borte i den andre enden av hagen. Den var mange ganger vakrere enn alt det andre de hadde funnet, så den måtte de endelig ha. Men med det samme de bukket seg og skulle ta rosen, kom det en diger, tett snefloke, og borte var de.

Det ble stor sorg over hele landet, og kongen lot lyse opp på alle kirkebakker, at den som kunne frelse prinsessene, skulle få halve riket og gullkronen hans og hvilken av dem han ville til kone. Det var nok av dem som ville vinne et halvt kongerike og en prinsesse attpå, kan en vite, så det reiste ut både fornemme og ringe til alle landsens kanter. Men det var ingen som kunne finne kongsdøtrene, eller så mye som få spurlag på dem.

Da nå alle de store og høyeste i landet hadde vært ute, var det en kaptein og en løytnant som ville i veien og forsøke seg. Å, ja, kongen rustet dem ut både med sølv og gull, og ønsket dem lykke på reisen attpå.

Så var det en soldat som bodde sammen med mor si i en liten stue bortenfor kongsgården. Han drømte en natt at han skulle ut og lete etter prinsessene han med. Om morgenen sanset han ennå det han hadde drømt, og talte om det for moren. "Det kan gjerne være noe fanteskap som er kommet for deg," sa kjerringa; "du må drømme det samme tre netter på rad, ellers er det ikke sætende."

Men det gikk like ens de neste nettene, begge ganger kom den samme drømmen igjen: han syntes han skulle ut.

Så vasket han seg og dro på seg munderingen sin, og gikk opp i kjøkkenet på kongsgården; det var enda dagen etter at de to hadde dratt avsted.

"Gå du hjem igjen," sa kongen; "prinsessene henger nå vel for høyt for deg," sa han. "Og så har jeg gitt ut så mange reisepenger, så det er ikke flere igjen i dag. Du får heller komme igjen en annen dag."

"Skal jeg gå, vil jeg gå i dag," sa soldaten; "reisepenger er jeg ikke nødig om, jeg vil ikke ha annet enn en dram på flaska og mat i taska," sa han; men en dyktig matsekk måtte han ha, så mye kjøtt og flesk som han kunne bære.

Ja, det skulle han få, når det ikke var annet han ville.

Så la han av gårde, og han hadde ikke gått mange milene, før han tok igjen kapteinen og løytnanten.

"Hvor skal du hen?" sa kapteinen da han så munderingen.

"Jeg skal ut og friste om jeg kunne finne kongsdøtrene," svarte soldaten.

"Vi skal så, vi med," sa kapteinen; "og siden du har samme ærendet, kan du få lov å slå følge med oss; for finner ikke vi dem, så finner visst ikke du dem, gutten min!" sa han.

Da de hadde gått sammen en stund, tok soldaten av fra storveien, inn på en gangsti i skogen.

"Nei, hvor vil du hen?" sa kapteinen; "det er best å følge allfarveien," sa han.

"Det lar seg tro det," sa soldaten; "men her faller min vei."

Han holdt stien han, og da de andre så det, snudde de og kom etter, de også. Det bar langt og lenger enn langt bortigjennom, over svære moer og oppetter trange avdaler. Til sist lysnet det, og da de kom ut av skogen, var det en lang, lang klopp som de måtte over, og på den kloppen sto en bjørn til vakt; den reiste seg på to og kom imot dem som den ville ete dem.

"Hva gjør vi nå?" sa kapteinen.

"De sier bjørnen skal være vill etter kjøtt," sa soldaten, og kastet til den en framfjerding.

Så slapp de fremom. Men ved den andre enden av kloppen sto en løve, og den brølte og kom imot dem med gapende kjeft som den ville sluke dem.

"Nå er det best vi snur nesen hjemmetter; her kommer vi aldri levende forbi," sa kapteinen.

"Å, den er vel ikke så farlig, den heller," sa soldaten; "jeg har hørt løven skal være fus etter flesk, og i skreppen har jeg en halv gris," sa han. Så kastet han en skinke til løven; den til å gnage og ete, og så slapp de fremom der også.

I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård. Det ene rommet var gildere enn det andre, og det lyste og lavde, hvor de så. Men det monnet nå ikke i skrotten, vet jeg. Kapteinen og løytnanten gikk og skranglet med pengene sine og ville gjerne kjøpt seg mat; men ikke så de folk, og ikke fant de matsmulen heller. Så bød soldaten dem kjøtt og flesk av matsekken sin. Da var de ikke storaktige og lot seg ikke nø lenge, de tok for seg av det han hadde, som de aldri skulle smakt mat.

Dagen etter sa kapteinen at de fikk på jakt og skaffe seg noe å leve av. Like ved gården var det en stor skog, og der var det fullt av både hare og fugl. Løytnanten skulle bli hjemme og passe huset og koke resten av nistematen. Imens skjøt de andre to så mye at det var ikke mer enn så de orket å bære det hjem. Men da de kom til porten, var det så skrøpelig med løytnanten at han nesten ikke var god til å lukke opp for dem.

"Hva er det på ferde med deg?" spurte kapteinen.

Jo, så fortalte han at straks de hadde gått, kom det en ørliten kall med sidt skjegg, som gikk på krykker, og ba så vakkert om en skilling; men vel han hadde fått den, falt den i gulvet for ham, og alt han karet etter den, var han ikke kar til å få tak i den, så støl og skjev var han. "Jeg syntes synd på den gamle kroken," sa løytnanten, "og så bukket jeg meg og ville ta opp skillingen; men da var han hverken støl eller stiv lenger, han ga seg til å bruke krykkene sine på meg, til jeg mest ikke kunne lee et lem."

"Du måtte skamme deg, du som er kongens kar, at du har latt en gammel krøpling rundjule deg, og at du taler om det på kjøpet," sa kapteinen. "Pøh! I morgen skal jeg bli hjemme, så skal det spørres annet."

Ja, neste dagen gikk løytnanten og soldaten på jakt, og kapteinen ble hjemme og skulle koke maten og stelle huset. Men gikk det ikke verre med ham, så gikk det da ikke bedre. Da det led på, kom gamlingen og ba om en skilling. Den slapp han med det samme han fikk den; borte var den, og borte ble den. Så ba han kapteinen hjelpe seg med å finne den fram igjen, og han sanset ikke bedre enn at han lutet seg ned for å lete etter den. Men han hadde ikke bukket seg, før gamlingen ga seg til å denge ham med krykkene, og hver gang kapteinen ville til å reise på seg og ta igjen, fikk han et drag så det gnistret for øynene. Da de andre kom hjem om kvelden, lå han enda på samme flekken og kunne hverken glo eller gape.

Tredje dagen skulle soldaten bli hjemme, mens de andre to gikk på skytteri. Kapteinen sa han fikk akte seg vel, "for deg slår vel gamlingen kvekk i hjel, gutten min," sa han. "Å, livet måtte sitte løst, når en skulle la en slik en gammel krok ta det," mente soldaten.

De var ikke mer enn vel ute av porten, før kallen var der og ba om en skilling igjen.

"Penger har jeg aldri eid," sa soldaten, "men mat skal du få, først den blir ferdig," sa han; "men skal vi få på varmen, så må du hugge ved."

"Det kan jeg ikke," sa kallen.

"Kan du ikke, så kan du vel lære," sa soldaten; "det skal snart være gjort, følg bare med ned i skålen."

Der drog han fram en svær stokk, hugg en sprunge i den og drev inn en blei, så det ble en stor, dyp sprekk.

"Nå må du legge deg ned og sikte vel langs etter sprekken, så skal du snart lære hvordan det er å hugge ved," sa soldaten; "imens skal jeg hugge og slå."

Ja, gamlingen var ikke fulere enn at han gjorde som han ba ham, han la seg ned og siktet bortetter stokken. Da soldaten så at skjegget var kommet vel ned i sprekken, slo han ut bleien og mørbanket kallen med øksehammeren; så svingte han øksen over hodet og lovte på at han skulle kløve skallen på ham, om han ikke straks på timen sa hvor kongsdøtrene var henne.

"Spar livet, spar livet, skal jeg si deg det!" ropte kallen. "Østenfor gården her er det en stor haug," sa han; "øverst på haugen skal du grave løs en firkantet torve, så ser du en svær steinhelle, og under den er det et dypt hull. I det hullet må du vinde deg ned, så kommer du til en annen verden, og der er prinsessene hos bergtrollene. Men det er langt og det er mørkt nedetter, og det bærer både gjennom vann og varme."

Da soldaten hadde fått vite dette og det han ville, slo han gamlingen løs av stokkeklemmen, og han var ikke sen med å by velleve.

Da kapteinen og løytnanten kom hjem, undret de seg over at de fant soldaten i live. Ja, han sa hvordan det hadde gått til fra først til sist, og fortalte hvor kongsdøtrene var henne, og hvordan de skulle finne dem. De ble så glade som de alt hadde fått dem, og da de hadde matstelt seg, tok de med seg en kurv og alle de rep og tau de kunne finne, og gikk til haugen alle tre. Der skar de først løs torven, så som kallen hadde sagt; nedunder fant de en stor, svær hellestein, og den var ikke mer enn så de var karer til å bende av. Så skulle de til å måle hvor dypt det var ned. De skjøtte både to og tre ganger, men de fant ikke mere bunn den siste gangen enn den første. Til slutt måtte de skjøte i hop alt de hadde, både det grove og det granne; da kjente de at det rakk ned.

Kapteinen ville først i veien, måvite; "men når jeg rykker i tauet, må dere svinte dere og dra meg opp igjen," sa han. Det var både mørkt og stygt nedigjennom; men han tenkte han fikk herde på, om det bare ikke ble verre. Men rett som det var, sto kalde vasspruten om ørene på ham; dermed ble han livredd, og ga seg til å rykke i repet.

Ja, så ville løytnanten friste; men det gikk ikke stort likere med ham. Vel han var kommet igjennom vassflommen, fikk han se lyse luen i gapet under seg, og så ble han fælen og måtte gjøre vendereis, han med.

Så satte soldaten seg oppi; han lot det gå han, gjennom både vann og varme, like til han kom til bunns. Der nede var det stummende mørkt, så han ikke så neven for nesa. Ikke torde han slippe kurven heller, men gikk i ring og trevlet og famlet rundt omkring seg. Jo, så fikk han øye på en liten glime langt, langt borte, just som en dagning; den gikk han etter. Da han var kommet et stykke fram, tok det til å lysne om ham, og nå varte det ikke lenge, så så han at det rant en gullsol på himmelen der, og så ble det både lyst og vakkert, likesom i den rette verden. Først kom han til en svær buskap, med kyr så fete at det glinset av dem, og da han var forbi dem, kom han til et stort, gildt slott.

Der gikk han gjennom mange rom før han traff noen. Til sist hørte han en rokk som surret, og da han kom inn, satt den eldste kongsdatteren der og spant kobbergarn; og både stuen og alt som i den var, var av bare blankskurt kobber.

"Å, nei, kommer det kristent folk hit!" sa prinsessen. "Bære meg for deg, hva vil du her?"

"Jeg vil fri deg ut av berget," svarte soldaten.

"Kjære vene, gå! Kommer trollet hjem, så gjør han ende på deg med det samme. Han har tre hoder," sa hun.

"Jeg er like glad om han så hadde fire, jeg," sa soldaten; "er jeg kommet, så vil jeg bli."

"Ja, når du er så stri, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg," sa kongsdatteren. Så sa hun at han skulle krype bakom det store bryggekaret som sto i forstuen; imens skulle hun ta imot trollet og lyske ham til han sovnet; "men når jeg går ut og lokker på hønene, at de skal komme inn og plukke opp det som faller av hodet hans, så får du skynde deg å komme," sa hun. "Men gå nå først ut og prøv om du kan svinge sverdet som ligger på bordet."

Nei, det var for tungt, han kunne ikke så mye som rugge det. Så måtte han ta en styrkedrikk av hornet som hang bak gangdøren; da var det så vidt han kunne lette det; ja, så tok han én til, og dermed kunne han løfte det; men så tok han en riktig stor en; da svingte han sverdet så lett det skulle være.

Rett som det var, kom trollet susende så det ristet i slottet.

"Tvi, tvi! Her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus," sa han.

"Ja, her fløy en ravn i sta," sa kongsdatteren, "og hadde et manneben i nebbet, som han slapp ned i pipen; jeg kastet det nok ut, og sopte lenge og vel etter også, men det lukter vel ennå."

"Jeg kjenner vel det," sa trollet.

"Men kom nå, skal jeg lyske deg," sa prinsessen, "så tør det være bedre når du våkner."

Det var trollet straks villig til, og det varte ikke lang stunden før han sov så han snorket. Da hun merket han hadde falt i søvn, satte hun stoler og dyner under hodene på ham og ga seg til å lokke på hønene. Så listet soldaten seg inn med sverdet og slo av trollet alle tre hodene med ett hugg.

Prinsessen var så glad som en fele, og fulgte med ham til søstrene sine, forat han kunne fri dem ut av berget også. Først gikk de over et tun og siden inn igjennom mange lange rom, til de kom til en svær dør. "Ja, her får du gå inn," sa kongsdatteren, "her er det."

Da han åpnet døren, var det en stor sal innenfor, og der var allting av pure sølv; der satt den mellomste og spant på en sølvrokk.

"Å trøste deg!" sa hun, "hva vil du her?"

"Fri deg fra trollet," sa soldaten.

"Å kjære vene, bare gå!" sa prinsessen; "finner han deg her, tar han livet ditt på flekken!"

"Det er von det, - tar ikke jeg hans først," sa soldaten.

"Ja, vil du endelig," sa hun, "så får du krype bak det store karet ute i forstuen. Men du må skynde deg å komme, straks du hører jeg lokker på hønene."

Men først måtte han prøve om han var kar til å svinge trollsverdet som lå på bordet; det var mye større og tyngre enn det første, det var snaut nok han kunne rugge det. Så tok han tre drag av hornet; da var han god til å løfte det; og da han hadde tatt tre til, kunne han fekte med det som det var en bakstefløy.

Om litt tok det til å dure og brake så det var fælt, og like etter kom det et troll med seks hoder.

"Tvi, tvi!" sa han, straks han fikk nesene innom døren, "her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus."

"Ja tenk, for litt siden kom her en ravn flygende med et lårben og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg kastet det ut, og han kastet det inn. Til sist fikk jeg det nå vekk og skyndte meg å røke etter; men lukten gikk vel ikke bort så snart likevel den," sa hun.

"Nei, jeg kjenner vel det," sa trollet.

Men så var han trett og la hodene sine i fanget til prinsessen, og hun lysket dem til de snorksov alle sammen; så lokket hun på hønene, og så kom soldaten og hugg av alle seks hodene som det var kålstilker de satt på.

Hun var ikke mindre glad hun enn den første, kan en nok vite; men best de danset og sang, husket de på den yngste søsteren sin, og så viste de soldaten over et stort tun til, og gjennom mange, mange rom, til han kom inn i gullsalen til den tredje kongsdatteren.

Hun satt og spant gullgarn på en gullrokk, og fra gulv til loft glinste det så en kunne få vondt i øynene.

"Trøste og hjelpe både deg og meg! Hva vil du her?" sa hun som satt der. "Gå, gå, ellers dreper han oss begge to!"

"Like så godt to som én, svarte soldaten.

Prinsessen gråt og ba; men det hjalp ikke, han ville og han skulle bli. Ja, da det ikke var annet for, så skulle han friste om han kunne bruke trollsverdet ute på forstubordet. Men det var ikke mer enn så han rugget det - det var enda mye større og sværere, det sverdet, enn de andre to. Så måtte han ha hornet ned av veggen og ta tre drag av det; men enda orket han ikke mer enn å lette sverdet; da han hadde tatt tre styrkedrikker til, kunne han løfte det, og da han hadde drukket enda tre ganger, svingte han det så lett som en fjær. Så gjorde hun den samme avtalen med soldaten, hun, som begge de andre: når trollet vel hadde sovnet, skulle hun lokke på hønene, og da fikk han være rapp og komme og gjøre det av med ham.

Best det var, kom det en dur og en dirring, som vegger og tak skulle ramle sammen.

"Tvi, tvi! Her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus," sa trollet og været med alle ni nesene sine.

"Ja, du skulle aldri sett slikt: rettnå fløy en ravn og slapp et manneben ned gjennom pipen; jeg kastet det ut, og han inn, og det varte og det rakk," sa prinsessen. Hun fikk da gravet det ned til slutt, sa hun, og hadde nok både sopt og røket etter; men det satt vel igjen litt av lukten enda likevel.

"Jeg kjenner vel det," sa trollet.

"Kom her og legg deg i fanget mitt, skal jeg lyske deg," sa prinsessen; "så blir det vel bra til du har sovet."

Ja, han gjorde så; og da han snorket som best, stødde hun oppunder hodene med benker og dyner, så hun kom seg unna, og tok til å lokke på hønene. Så kom soldaten på hoselesten, og hugg til trollet så åtte hoder røk av med én gang - sverdet var for kort og rakk ikke lenger.

Det niende hodet våknet og ga seg til å brøle: "Tvi, tvi, her lukter kristent!"

"Ja, her er den som er kristnet," svarte soldaten; og før trollet fikk reist på seg og kunne få tak i noen, ga soldaten ham et hugg til, så det siste hodet trillet bortetter.

Det kan vel hende det ble glede på kongsdøtrene, nå slapp de å sitte og lyske trollhodene lenger; de visste ikke alt det gode de ville gjøre ham som hadde frelst dem, og den yngste prinsessen strøk av seg gullringen sin og knyttet i håret på ham. Så sanket de med seg så mye gull og sølv som de trodde seg til å bære, og ga seg på hjemveien.

Straks de rykket i tauet, dro kapteinen og løytnanten opp prinsessene, den ene etter den andre. Men da de vel var kommet opp, tenkte soldaten at det var dumt at han ikke satte seg på og fór opp før kongsdøtrene, for han trodde ikke kameratene sine mer enn som så. Nå ville han prøve dem, og la en svær gullklump i kurven og smatt vel til side. Da den hadde kommet vel halvveis, hugg de av tauet, så kurven dunket i berget og stykkene spratt om ørene på ham. "Nå er vi kvitt ham," sa de. Så truet de prinsessene på livet, om de ikke sa at det var de som hadde frelst dem fra trollene. De var nødige til det, og aller mest den yngste; men livet er dyrt å miste, så de fikk nå rå, de to som hadde makten, likevel.

Da nå kapteinen og løytnanten kom hjem med prinsessene, ble det vel høytid i kongsgården. Kongen var så glad at han ikke visste hva fot han skulle stå på; han tok fram den beste vinflasken sin av skapet og skjenket dem til velkomst begge to, og var det ikke gjort ære på dem før, så ble det da nå, skal jeg tro. Og de gikk og keiket og krodde seg som herremenn hele dagen, nå de skulle få selve kongen til værfar; for det var greit at de skulle ha hver sin prinsesse, hvem de ville, og halve riket på deling. Begge to ville de ha den yngste kongsdatteren; men alt de ba og truet henne, hjalp det like mye; hun ville ikke på noe sett og vis. Så talte de til kongen, om de kunne få tolv manns vakt å sette om henne; hun var så tunglyndt av seg siden hun hadde vært i berget, sa de, så de var redd hun skulle gjøre en ulykke på seg. Jo, det var vel de fikk; og kongen sa selv til vakten at de måtte akte godt på henne og følge henne hvor hun gikk og sto.

Så var det til å lage til gjestebud for de to eldste, med brygg og bakst; det skulle bli bryllup som hverken var hørt eller spurt før, og de meltet og de bakte og de slaktet så det ikke ville ta noen ende.

Imens gikk soldaten der nede og drev i den andre verden. Han syntes det var tungt at han hverken skulle få se folk eller dagens lys mer; men noe fikk han ta seg til, tenkte han, og så gikk han fra rom til rom, både én dag og to dager og flere til, og lukket opp skap og skuffer, og grov oppe på hyllene, og så på alle de gilde tingene som var der. Langt om lenge kom han til en bordskuff; den dro han ut, og der lå det en gullnøkkel. Så prøvde han seg fram med denne nøkkelen på alle de låser som var; men det var ingen som den passet til, før han kom til et lite veggskap over sengen, og inne i det fant han en gammel rusten pipe.

"Det kunne være rart å prøve om det er låt i den," tenkte han og stakk den i munnen. Så visste han ikke ordet av, før det tok til å suse og bruse fra alle kanter, og med det samme slo det ned en fugleflokk så svær at hele marken var svart.

"Hva vil vår herre i dag?" spurde de.

Var han deres herre, sa soldaten, så ville han nok vite om de kunne si ham noen råd til å slippe opp på jorden igjen.

Nei, det var det ingen som kunne; "men hun er ikke kommet mor vår ennå," sa de; "kan ikke hun hjelpe deg, er det ingen råd."

Så pep han én gang til, og om litt hørte han noe som slo med vingene langt borte; i det samme tok det på å blåse så hardt at han fór husimellom som en høydott på tunet, og hadde han ikke fått tak i skigarden, så var han vel blåst bort med én gang. Dermed dusket det ned en ørn framfor ham, så diger at det ikke var måte på det.

"Du kommer kvast du," sa soldaten.

"Jeg kommer som du blåser til," svarte ørnen.

Så spurte han om hun visste råd for ham til å komme opp igjen fra den verden de var i.

"Det slipper ikke uflygende herifra," sa ørnen. "Men vil du slakte tolv okser til meg, så jeg får ete meg vel mett, så skal jeg friste å hjelpe deg, jeg. Har du kniv?"

"Nei, men jeg har sverd," sa soldaten.

Da ørnen hadde satt til livs de tolv oksene, ba hun ham slakte én til og ha med til niste. "Hver gang jeg gaper, må du være kjapp og slenge i meg et stykke," sa hun, "for ellers orker jeg ikke opp med deg."

Ja, han gjorde som hun ba om, og hengte to store kjøttsekker om halsen på henne, og selv smatt han inn imellom fjærene. Så skaket ørnen vingene, og dermed bar det avsted med dem som en vind, så det tøt i luften. Han som satt på, hadde nok å gjøre med å holde seg fast; det var med nød og neppe han kunne passe å kaste kjøttstykkene i gapet på ørnen hver gang hun slo det opp. Til sist tok det til å blåne av dagen over dem; da holdt ørnen på å skulle sakke, og flakset med vingene; men soldaten var ferdig, og grep den siste bakfjerdingen og slengte til henne. Så fikk hun makt, og kom opp med ham. Og da hun hadde sittet en stund og hvilt seg i en stor grantopp, satte hun avsted med ham igjen, så det lynte både til lands og til vanns der de fór. Tett ved kongsgården steg han av, og ørnen fløy hjem igjen; men først sa hun at var det noe han ville, skulle han bare blåse i pipa, så kom hun straks.

Imens hadde de rustet fra seg i kongsgården, og det led mot den tiden kapteinen og løytnanten skulle ha bryllup med begge de eldste prinsessene. Men de var ikke stort gladere enn den yngste søsteren; det gikk aldri noen dag uten at de sørget og gråt, og dess nærmere det led mot bryllupsdagen, dess sorgfullere ble de. Sistpå spurte kongen hva som var på ferde med dem; han syntes det var altfor rart at de ikke var lystige og glade, nå de var fri og frelst og skulle bli så vel gift. Noe måtte de si, og så sa den eldste at de aldri ble glade mer, uten de kunne få et slikt brikkespill som de hadde i berget det blå.

Det mente kongen at han nok skulle skaffe dem, og så sendte han ut bud til alle de beste og gjeveste gullsmedene i landet, at de skulle gjøre et slikt gullbrikkespill til prinsessene. Men alt det de prøvde, var det ingen som var god nok til å gjøre et slikt spill.

Til sist var det ikke flere gullsmeder igjen enn én, og det var en gammel skrøpelig en, som ikke hadde gjort et skikkelig arbeid på mange år, men bare kløtret med litt sølvarbeid, så vidt han kunne livnære seg. Ham gikk soldaten til og ga seg i lære hos, og han ble så glad ved å få en læregutt, - for det hadde han ikke hatt på år og dag - at han grov fram en lerke av kisten sin og satte seg til å drikke med soldaten. Det varte ikke lenge før brennevinet gikk til hodet på ham, og da den andre merket det, overtalte han ham til å gå opp til kongen og si seg god for å gjøre spillet til kongsdøtrene. Det var han ferdig til på flekken; han hadde arbeidet det som var vel så gromt og grant i sine dager, han.

Da kongen hørte at det var en ute som kunne gjøre maken til brikkespillet, var han ikke sen om å komme ut.

"Er det sant, det de sier, at du kan arbeide et slikt spill som døtrene mine vil ha?" spurte han.

Ja, det var ingen løgn, svarte smeden; det sto han ved.

"Det er godt," sa kongen; "her har du gull til å arbeide det, av; men kan du ikke, så skal du miste livet, siden du selv byr deg til," og om tre dager skulle det være ferdig.

Neste morgenen, da gullsmeden hadde sovet av seg rusen, var han ikke fullt så kaut. Han både gråt og bar seg, og skjelte på læregutten sin, som hadde fått ham til å gjøre ulykker i fylla. Nå var det likest han kortet seg med det samme, sa han, for livet var det ikke å spørre om; når ikke de beste og fornemste gullsmedene kunne gjøre slikt et spill, var det ikke likt seg at han skulle gjøre det til.

"Syt ikke for det, men kom med gullet," sa soldaten; "jeg skal nok skaffe spillet jeg. Men jeg vil ha et rom for meg selv å arbeide i," sa han.

Det fikk han med det samme, og takk attpå.

Men det rakk og det varte; ingenting tok han seg til, annet enn å drive, og gullsmeden gikk og ga seg, for det han aldri ville ta på med arbeidet.

"Aldri bry deg om det, du," sa soldaten, "det er langt til klokkeslettet. Er du ikke nøyd med det jeg har lovt, så kan du gjøre spillet selv."

Det ble det samme det, både den dagen og den neste; og da smeden hverken hørte hammer eller fil fra rommet hans hele den siste dagen heller, ga han seg rent over, for nå var det ikke å tenke på å berge livet lenger, mente han.

Men da det led utpå natten, lukket soldaten opp vinduet og blåste i pipen sin.

Så kom ørnen, og spurte hva det var han ville. "Det gullbrikkespillet som kongsdøtrene hadde i berget det blå," sa soldaten. "Men du vil vel ha noe å leve av først? Borte på låven har jeg liggende to okseskrotter til deg, dem får du ta," sa han. Da ørnen hadde fått i seg dem, gjorde hun ikke veien lang, og lenge før solen rant, var hun tilbake igjen med spillet; så satte soldaten det innunder sengen og la seg til å sove.

I otta neste morgenen kom gullsmeden og bultet på døren til ham.

"Det var farlig til renn på deg," sa soldaten; "dagen lang flyr du sommersgalen; skal en nå ikke få sengefred heller, så skulle da noen være læregutt her," sa han.

Men det hjalp hverken bud eller bønn den gangen, gullsmeden måtte inn og skulle inn, og til sist fikk han da lettet av kroken.

Å jo, det kan vel være det ble ende på suten!

Men enda gladere enn gullsmeden ble prinsessene, da han kom opp på kongsgården med spillet, og gladest av dem alle var den yngste.

"Har du arbeidet det spillet selv du?" spurte hun.

"Nei, sant å si, så har jeg nok ikke det," sa han, "det er en læregutt jeg har."

"Den læregutten hadde jeg lyst til å se," sa kongsdatteren.

Ja, ham ville de ha fatt i alle tre, og hvis han ville nyte livet, så skulle han komme. Han var ikke redd hverken kvinnfolk eller storfolk, mente soldaten, og hadde de moro av å se på fillene hans, så kunne de gjerne få den lysten styret. Den yngste kongsdatteren dro kjensel på ham med det samme; hun skubbet til side vakten, løp bort og bød ham hånden og sa: "Goddag og takk for sist!"

"Her er den som frelste oss fra trollene i berget," sa hun til kongen; "ham vil jeg ha!" Og så strøk hun av ham luen og viste dem ringen hun hadde bundet i håret hans.

Ja, så kom det ord og skor i hvordan kapteinen og løytnanten hadde båret seg at, og så fikk de unngjelde for det med livet; det var enden på herredommen deres. Men soldaten fikk gullkronen og halve riket, og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Og der drakk de og turte både stivt og sterkt, for ture kunne de alle, om de ikke kunne frelse kongsdøtrene; og har de ikke avdrukket, så sitter de vel og drikker og turer ennå.