|
Det var engang en
bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel
og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til
gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene
skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.
Langt om lenge fikk
han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge
først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å
hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham.
"Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" sa trollet.
Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det
beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde
hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt
ham fra å hugge da han var ung, mente han.
Dagen etter skulle
den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han
vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: "Dersom
du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" Gutten torde snaut se
på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren
og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at
aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.
Tredje dagen ville
Askeladden i vei.
"Ja, du!"
sa de to eldste, "du skal vel klare det, du som aldri har vært
utom stuedøra!"
Han svarte ikke større
på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste
med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta
for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.
Da han hadde hugget
en liten stund, kom trollet til ham og sa: "Dersom du hugger i min
skog, skal jeg drepe deg!"
Men gutten var ikke
sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa
skvatt. "Tier du ikke still," skrek han til trollet, skal jeg
klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!"
"Nei, kjære
spar meg," sa trollet, "jeg skal hjelpe deg å hugge."
Ja, på det vilkår
sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de
fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden,
sa trollet: "Nå kan du følge med hjem, det er nærmere
til meg enn til deg."
Ja, gutten ble med,
og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på
peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det
sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket
å lee på dem engang.
Så sa gutten:
"Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg
går etter hele brønnen jeg."
"Nei, kjære
vene," sa trollet, "jeg kan ikke miste brønnen min; gjør
du opp varme, skal jeg gå etter vann."
Da han kom tilbake
med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.
"Det er det samme,"
sa gutten, "vil du som jeg, skal vi kappete."
"Å ja!"
svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
Ja, de satte seg til
bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran
seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv.
Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge
i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en
god stund til, la trollet bort skjeen. "Nei, nå orker jeg ikke
mer," sa han.
"Du skal ete!"
svarte gutten; "jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som
jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så
mye du vil."
"Men det gjør
vel gruelig vondt?" spurte trollet.
"Å, ikke
noe å tale om," svarte gutten.
Så gjorde trollet
som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten
tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med
det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.
|
